min l i l l e verden

Hjemme igjen fra en  tur som begynte uendelig kjedelig og endte overraskende spennende. De siste to døgnene i Norge har for det mest gått til soving (søndag sov jeg til 19 på kvelden!!) og opphenting av krefter, samt pittelitt fotball!! Jeg ser for meg at den neste måneden blir litt halvveis i og med at jeg ikke kan trene de første dagene, ikke bruke sminke på 2 uker, ikke vaske fjes eller øyne eller få vind i øynene de neste 4 ukene. I tillegg må jeg gå med solbriller - eller disse skjoldgreiene som ser ut som slalombriller - i en hel måned ute og ellers inne når d er lyst. Og så er det dryppinga da, i 3 måneder, og antibiotika. Jeg ante virkelig ikke at det kunne være så forferdelig omstendelig.

Men jeg kan se!!!!!! Halleluja! Det har enda ikke gått opp for meg, men jeg kan for første gang i livet mitt se klart!! Enda vil det gå ca 6 uker før de kan si om jeg trenger reoperasjon og hvorvidt det var vellykka, men til nå ser jeg 60% på det ene og 70% på det andre øyet. Og faktisk var synet mitt nesten 0% på det ene øyet, sagt på optikers fagspråk...... det sier litt om hvilken revolusjon laseren har gjort med meg!!! 

Nå merker jeg allerede at jeg har sittet ved mac´en for lenge og at jeg må ta en pause. Mer seinere! 

Her sitter jeg da i Praha paa hotellet, med hoey hvilepuls og ganske saa stressa, for at en oeyeoperasjon skulle stresse meg saa mye hadde jeg ikke trodd. Jeg har allerede bestemt meg for aa si ja til baade valium og sovetablett i morgen som er operasjonsdagen, for aa komme meg gjennom denne lenge planlagte begivenheten. I morgen kveld klokka 20 kan det vaer jeg kan finne mobilen min paa nattbordet uten aa famle i blinde og vaakne opp og se fargene i rommet helt tydelig. Men foerst skal jeg gjennom venting og venting og atter venting. Operasjonen er ca 19 i morgen, men kan fort bli utsatt til klokka 22, og i verste tilfelle maa jeg gjennom en times testing og kartlegging foer laseren skal skjaere i oeynene mine. Saa i kveld altsaa, stuck paa hotellrommet, blir d nok mye fotballtitting og lite soving, og i morgen maa jeg gjennom en hel dag av venting til.

Hvordan Praha ser ut har jeg ikke helt faatt med meg, tankene mine er helt andre steder. En operasjonspakketur som dette er jo ikke akkurat meg. Ikke typisk meg aa ta OEYEoperasjon i Oest Europa heller, og i alle fall ikke sammen med 35 andre middelaldrende!!! Jeg foeler meg som en japansk turistgruppe som aldri har opplevd Europa foer, og i fra i morgen kveld er d paa med digre skjoldbriller i tillegg som sikkert gjoer at jeg foeler meg enda mer tiltrekkende enn jeg gjoer naa, med tykke brilleglass, uten sminke og krem og all annen kosmetikk. Uff!!!

Tenk paa meg!!!

Jeg fikk noen bilder på mail fra Cathrine i dag. Jeg husker å ha hørt historier om dette da jeg gikk på barneskolen, og ble fascinert av tegningene, men jeg tror faktisk aldri at jeg har sett bilder som dette som virkelig bekrefter fortellingene. Jeg prøvde å laste dem opp her på nettsida mi, men både det og lang leting på nettet ellers etter bevis var forgjeves.

Bakgrunnen, som forhåpentligvis hører Kinas eldre historie til, er at små føtter var sett på som svært vakkert i det gamle Kina, så vakkert at en bandt vristen til hælen på jentene fra de var helt unge, slik som på bildene, for at beina skulle bli så små som mulig, og vristen så høy som det gikk an. Resultatet var føtter ned i 8 cm i lengde, selvfølgelig helt deformerte. Mange jenter kunne aldri gå etter dette og måtte krype eller bæres. Beinstrukturen ble ødelagt for alltid, og bildene viser klumpfoten denne gamle kona sitter igjen med. Praksisen ble forbudt i begynnelsen av 1900 tallet, men fortsatte like bort mot 1930.

I går kveld fortalte jeg noen av de jeg var med om den ideelle dansekroppen. Da nevnte jeg hvor vakkert det er for en danser å ha en høy vrist (noe jeg dessverre ikke er velsignet med) og hvordan dansere tøyer og bøyer vrista og tærne for at foten skal bli så krum som mulig.

Dette må være de mest groteske danseføttene noen sinne... Hvis jeg noen sinne finner bilder jeg kan laste opp, skal jeg gjøre det da.

Det er fantastisk, og utrolig undervurdert å være single! I alle fall på Bryne. En skulle tro single over 25 kun satt hjemme på match.com eller i ensomhet og håpet på ridderen i skinnende rustning. Bjørnar Tollaksen kommenterte spøkefullt at jeg var den mest kyniske jenta han kjente når det kom til romantikk og kjærlighet, og jeg regner med at det er noe en må tåle å høre når en er 29, jeg er jo omtrent en utdøende rase i denne alderen, men jeg svarte tilbake at han likevel tok helt feil. Kanskje jeg har høye forventninger til forhold, kanskje jeg venter på den rette forgjeves, kanskje jeg har blitt såra og det er tøffere å satse nå, kanskje jeg er litt rødstrømpe innerst inne, og kanskje jeg syns menn generelt har mye å jobbe med, men aller mest.... må jeg være kynisk fordi jeg liker å være single?!

Jeg sier ikke at du ikke kan gjøre mye av dette fordi om du er kjæreste, gift, samboer.... men livet mitt for tida er høyst deilig. Jeg har masser av tid, ubegrensa til jobb og venner, og i dette været nyter jeg hver ettermiddag på Miriams terrasse i Verdalen til soling, grilling, kaffe og is, avislesing, bilvasking (jeg lærte å vaske bil i går, for en seier!) og masse gode drøser og samtaler, eller turer i Kleppeloen, Sandtangen, rundt Frøylandsvannet, Stokkalandsvannet, i Nærbøs frie natur, eller på torget med en softis og godt selskap. Når Kaleb (tantungen min på snart 4) flytter hjem i morgen (fra Kristiansand) har jeg kjøpt barnesete til bilen sånn at jeg kan ta han med meg rundt omkring overalt, fra grøtspising på Megakaféen til mating av ender i Fritz Røed-parken, samtidig som jeg leverer han ifra meg lenge før jeg blir lei:-)

Må jeg være egoistisk for å nyte dette og si at jeg ikke skulle ønske det var annerledes?

Oppfølging følger:-)

Jada, vet at jeg har vært litt sløv til å blogge i det siste. En god grunn for det er at livet mitt stort sett er på skolen, som lærer, og det er hendelser og opplysninger jeg (dessverre) ikke kan bruke her (mange gode og rare historier gitt!). Når jeg kommer hjem fra jobb bruker jeg stort sett mye av tiden min til å tenke på jobb og forberede meg, og om nettene drømmer jeg om elevene... så da er det ikke mye annet som får plass!

Etter dette var jeg helt kaputt og endte på sofaen 2 timer før det var grilling på Line. Kjempekjekt og god stemning, og kvelden fortsatte hos Cathrine og Kent med gode drøser til ut i de små timer. Elsker kvelder som dette med gode folk og interessante samtaler.

Nå når jeg skriver dette er jeg selvfølgelig på jobb, midttime, og 3 minutt til jeg skal inn i klassen og ha engelsk. Deretter blir det spesialiteten min; tekstil. For noen forklær vi syr! Jeg er imponert!!!

I flere uker har jeg øst meg opp blant kollegaer og elever på skolen at på snødagen skal jeg opp i trekket og stå slalom. Jeg har kun stått slalom en gang før, for over 4 år siden, og det var ingen suksess..... Og mange var de som var til stede og husker veldig godt synet av meg flagrende ned bakkene i Ålsheia.

Dette ble mitt 2.møte. På vei opp teheisen var jeg ikke særlig høy i hatten. Kollegaen som fikk meg på heisen uten store skader lo og gjorde narr av meg, og jeg angret mer og mer  på at jeg hadde vært såpass stor i munnen. (Skal jeg aldri lære?!?) I alle fall, på toppen, da jeg så nedover de ekstremt bratte bakkene kjente jeg panikken stige. Nå var d faktisk ingen vei ut, bortsett fra nedover........ jeg var fanget..... det fantes ingen annen vei enn å sette utfor. Mine 10 og 11-årige elever gav fart uten frykt, og stod nede på den første flaten og ventet og ventet.... etter hvert begynte de å telle.... og til slutt måtte jeg bare glemme alt om regler, ploging og min egen redsel, og bare satte utfor i full fart... og trynte selvfølgelig før jeg var kommet ned den første bakken.....

Men... til forskjell fra sist gang da det tok meg 1 klokketime og komme ned fjellet, gikk denne gangen på under 10 minutt, og 3.gang vil jeg si at jeg kom meg ned rimelig brukbart, og best av alt, jeg storkoste meg!!!! For en opplevelse å suse nedover bakkene i Guds flotte natur, med mer eller mindre kontroll og en skrekkblandet fryd inni meg. Dette skulle jeg prøvd før, og jeg gjør d gjerne igjen.... selv om jeg nok ikke fant et skjult talent liggende latent!!!

(PS! Selvfølgelig ble jeg snøvaska....) 

Seriestart har begynt for fullt, og jeg kom nettopp hjem fra Stavanger stadion etter å ha sett Viking spille åpningskamp mot Strømsgodset. Det var ikke en fantastisk opplevelse selv om det lovet godt i begynnelsen. Dette var definitivt ikke et hjemmelag som minnet om et gullteam.

 Heldigvis fikk de et tidlig mål og klarte holde nullen hele kampen, så Viking vant 1-0. Men det var mer flaks enn vel fortjent....

Det beste med kampen var å komme inn på en så stor stadion med så masse folk, det føltes skikkelig overveldende. Og selvfølgelig det sosiale selskapet, pizzastykket og kaffikoppen. Å ja, må ikke glemme de 15 minuttene Vidar Nisja fikk spille, hvor han gjorde det veldig bra!! Etterpå var det rett hjem til Olene til ferskendessert og 2.omgang av Brann - Fredrikstad kampen, der det ble spilt ordentlig fotball.

I det hele tatt - en veldig kjekk kveld! 

Dearest Mindy!

I almost feel like crying writing this letter to you, it´s like saying good bye to a former time in my life that I have treasured very highly! Now that you have left Norway and Bryne, at least for a while, I am beginning to understand how much you have meant to me the last years I have been fortunate to know you. Our friendship has been like a rock in a rather unstable weather!

You first came into my life by a "mistake!" You thought I was American, and I of course took that as a huge compliment. With time we met randomly through various friends before the two of us starting hanging out. And since then, the last years, we´ve had amazing times together, carrying each other through many of lives difficulties.

I have to mention our trip to Grand Canaria. I was able to relax totally in your company and also have so much fun!  I don´t think any of us will ever forget "Whiskey-Wednesday" or our hilarious effort to get the Scuba diving license. I still laugh thinking of you, looking like an owl in those huge glasses!

Our friendship has always been founded on honesty, and I think we learned a lot by being so open, vulnerable and totally honest with each other. Thank you so much for all you have done in my life. Thank you for all the times you have served me, for instance when I was sick with flu in bed, coming with hot chocolate, movies and a huge smile to my apartment. Thank you for listening to me and really caring about my tiniest problems. Thank you for respecting me and allowing me to be who I am. And thank you for inspiring me with your life, your discipline, your openness, your strength, and your determination.

So Good bye for now, I know this is a letter full of clichés, but I mean every one of them. I wish you all the very best in Houston, Texas. I pray for you and hope you will come back some day. And I love you. My life is better because of you.

Jeg har lyst å skrive litt om påskegudstjenesten på Saron, men jeg mangler ord.

Det var bare utrolig bra.

Det største var følelsen av å være en stor familie, noe jeg har savna på Saron lenge. At alle i alle aldre kommer sammen og priser Gud.

Det nest største var friheten og å se mange (og da mener jeg mange) bli bedt for, for å bli mer fri.

Jeg har aldri vært på et slikt møte før på Saron, slik det var den siste timen der. 1.gang jeg var der på ordentlig var 4,5 år siden og jeg har bare gått i huskirke der i 3 år, så jeg vet ikke hvordan d har vært før, men det minnet meg litt om gode, gamle teltmøter da jeg var 10-12 år og vekkelsesmøter i Misjonskjerka. Ikke at det liksom tok helt av. Bare stemningen. Bare friheten. Og at det var så godt å være der. 

Skulle du noen gang ønske at du kunne stenge verden litt ute? Bare noen øyeblikk, slippe å ta inn over deg alle inntrykk og alt som er rundt deg? Skulle du noen gang ønske at du kunne ta en ørliten pause fra verden og være våken og til stede uten å se alt helt tydelig? Leve litt i halvsøvne, litt halvbevisst?

Slik er livet mitt hver morgen og hver kveld.... når jeg står opp og når jeg legger meg... og av og til midt på dagen. Slik er livet mitt - uten linser...

I det siste har jeg for første gang i mitt liv våget å drømme om et perfekt syn. Er det mulig at jeg kanskje i juni skal få et godt syn, slik som de fleste andre? Slippe linser og briller og vasking av linser og øyesjekk til stadighet? Dyre regninger og tørre øyne? Ekstra pakking enten jeg skal sove borte en natt eller et år...? Er det mulig? Og enda bedre... er det mulig at jeg skal kunne se bra hele tiden, slippe å snufle over veska mi om morgenen og slå foten i dørkanten hver kveld? At jeg skal kunne lese bok på sengekanten uten briller eller på venninneferie eller om jeg en dag skal gifte meg, faktisk få se den som ligger ved siden av meg i senga?

Jeg har aldri turt å tenke og drømme om dette før - inntil nå....

Med denne drømmen kommer en uventet frykt. Hvor skal jeg nå gjemme meg når jeg ikke vil se? De gangene om kvelden når jeg vil være våken, men bare stenge ute verden, og jeg tar av brillene og setter meg til rette i sofakroken.... De gangene om morgenen når jeg ikke vil se meg i speilet og derfor lar vær å ta på meg linsene til etter frokost. Og de gangene øynene er så fulle av inntrykk at jeg ubevisst tar av meg brillene for å hvile. Jeg visste ikke at jeg hadde en gjemmeplass - før nå... Hva skal jeg gjøre i juni om synet mitt blir perfekt og jeg må se hele tiden...?

Jul og påske og andre høytider, hvor jeg har fri og god tid til å tenke, er ofte tida for tilbakeblikk.... jeg blir ofte svært tenksom og filosofisk av meg, og tenker på livet, døden, kjærligheten og havet, og andre store temaer. Hva betyr egentlig noe for meg? Og hvem betyr noe for meg? Når jeg ser tilbake på høsten og vinteren kjenner jeg sånn takknemlighet til Gud for alt Han har gjort i livet mitt. Det har vært mye nytt, store forandringer, mye vondt og utfordrende, tap, sorg, savn, samtidig med mye spennende, kjekke ting, nye bekjentskap, dypere bekjentskap. Og det er ikke vanskelig å se hvordan Gud har vært med gjennom det hele, passet på meg og aldri forlatt meg.

I går i huskjerka hadde vi et påskemåltid, hvor Eirik Helseth hadde laget til påskelam til oss, med alt mulig godt tilbehør. Det var godt å sitte sammen slik som familie, min 2.familie, som jeg liker og misliker og ler og krangler og gråter med og føle at vi var en familie i en lang rekke av familier som har sittet slik hver påske i flere tusen år og spist påskelam i denne høytiden. Og nå vet vi at påskelammet har kommet, har blitt slaktet, og at han nå bor inni oss og er med oss hver dag. Det er stort!

Mangt kunne bli sagt om huskjerka mi og fellesskapet vårt, og mange ting er langt fra glamorøse. Men når jeg tenker på hva jeg er takknemlig for denne påsken, så kommer den fort opp i tankene mine. I godt og vondt prøver vi å nærme oss å leve noen lunde som en slags familie... og vi blir stadig utfordret. Og etter hvert har den fungert omtrent som familien til tider kan, at den alltid er der, ja, med mangler og feil, men likevel noe som en ikke kan bli kvitt så lett, og noe en virkelig trenger og kan støtte seg til. Takk Gud for huskjerka mi!

Har dessverre ikke bilder av den fra høsten (må få gang på noe der!), men har derimot noen andre bilder fra det siste halvåret.

Bryllupet til Claudia og Morten her i Norge. 

En bukett Misjen-jenter. Anette, Christina, Claudia, meg og Åshild med Colombiaflagget i bakgrunnen.

Anette og meg. Alt for lenge siden vi har hengt, Anette!

The bride and me.

Kaleb blir 3 23.september!!!

Først så vi på alle dyrene i dyreparken, og brukte mest tid med løvene. Etterpå var d bursdagsmiddag.

Etter en lang dag i Dyreparken var d klart for utallige gaver og masse kake!

Hvem bryr seg om kake og myke pakker når det fins 20 harde pakker?

En lang dag er over for både Kaleb og Magnar!!

Jul i Verdalen med familien Helland. Er han ikke nydelig?!?

To gode venner!

Far på julaften, godt å være hjemme!!

Ikke alltid så kjekt å bli tatt bilde av....

Priceless!!! Hvordan kan dette IKKE bli en musiker?!?

Her kom det likevel... Bilde av meg som huladanser, sammen med en gammel mann og en cowboy!! Karneval for alle penga i 5.-7.klasse!!

Og så var det turen til Isral da, men der har jeg allerede lagt ut masse bilder:) (dette er tatt av Odd Ivar... neida, ikke turister vi......!)

Da har jeg meldt meg på for å ta laseroperasjon på øynene mine, i Praha i juni..... Det har vært en lang prosess, siden jeg har hatt briller siden jeg var fem, og linser siden jeg var 14.... og har de siste 10 årene vurdert operasjon. På den tiden var det noe helt annet enn laser, det var skjæring med kniv som var tingen. Jeg husker at det fort ble med tanken, risikoen hørtes for stor ut.

Men nå i dag i 2008 har de kommet så langt med denne teknologien. Alt du kan bruke laser til. Og for meg er det et lite mirakel om det kan fikses på mine dårlige øyne med skjeve hornhinner og alt mulig annet komplisert. At det er mulig å gjøre på få sekunder er mer enn jeg kan fatte, og selv om det høres så lett ut, så har det altså tatt meg mange år å bli klar for dette. Synet er ikke noe en tar lett på. Det er ikke en hvilken som helst operasjon. Hva om jeg blir blind? Hva om jeg får verre syn? Hva galt kan egentlig skje? er frykter som har ligget i bakhodet mitt.

Nå føler jeg endelig ro for det, og har bestemt meg for å reise... sammen med en gjeng andre, blir vi "halvblinde" turister i Praha 4 dager, uten sminke, kun spesialbriller i ansiktet.

Ellers..... har jeg spilt piano på påskegudstjeneste i Nærbø nye kirke i dag. Det var en ny opplevelse, kan du si. Mangel på organist gjorde at de tok til takke med meg, og jeg må innrømme at jeg syntes oppgaven var litt over hodet mitt. Men det var kjekt, og for ei nydelig kirke vi var i! Med ca 200 elever sang vi Deg være ære så det ljomet i veggene. Nå er det bare to skoletimer igjen før en lang og god påskeferie, og tur til Kristiansand aller først!!!

God påske!